Det er mye takket være Pernille at vi nå sitter igjen med finfine minner fra Rivieraen! Vi er på vei inn i en ny epoke i livet – den der kidsa slutter å bli med på sommerferie. Dette var første gang uten Fredrikke og det var nok den siste hvor Pernille blir med alene.
Pernille fikk bestemme hvor vi skulle dra og hvor mange dager hun så for seg å holde ut med oss. Sør i Frankrike eller Italia – i maks en uke. Da ble det begge deler og vi fikk strekke det til 8 netter. Flaks!
Bli med oss til Rivieraen!
Jeg har aldri vært i Italia, men heller ikke Nice. Det ble derfor helt naturlig å fly dit for så å ta toget over til Italia – som bare tar en liten time!
For å finne ut hvor vi skulle i Italia gjorde jeg som jeg pleier; timesvis på google maps og klikket meg gjennom hundrevis av hoteller og restauranter for å finne ut hvor vi hadde lyst å dra. Valget endte på Bordighera – et sted jeg aldri har hørt om før, så det ble sikkert bra!
Vi fløy til Nice og satte oss på toget derifra til Ventimiglia, Italia – en helt nydelig togtur!
Her hadde jeg på forhånd funnet et sted hvor de hadde glutenfri pizza, så planen var lunsj der før vi skulle ta taxi videre til Bordighera. Liten ripe i lakken ble det siden Pernille mistet kofferten… Ekstremt lavt blodssukker og dårlig stemning ble reparert med pizza og øl før det ble lynshopping. Å shoppe når man MÅ er ikke gøy, men nye adidas sko hjelper på en furten fjortis! Shopping unnagjort og vi kunne sette kursen mot Bordighera.
Bordighera – Hotel Parigi
Det hadde rukket å bli sen ettermiddag før vi endelig var på plass. Taxien stoppet på baksiden av hotellet og vi kunne sjekke inn. Nesten helt ytterst ved klippene, nede ved stranden – bare en nydelig promenade i mellom, ligger sjarmerende Hotel Parigi.
Egen strand med solsenger (og håndklær man hentet ut i resepsjonen), gratis utlån av sykler/el-sykler og glutenfrie alternativer til Pernille var det som gjorde at valget falt på akkurat dette hotellet. I tillegg til at det selvfølgelig så helt nydelig ut her!
Vi sjekket inn og rakk å teste stranden før den stengte. Her får du tildelt egne solsenger som du har hele oppholdet – helt perfekt!
Etter bading var det på tide å sjekke ut det lokale supermarkedet og bunkre opp litt. Litt digg kveldssol på balkongen rakk vi også før jeg og Ole Johnny ruslet oss en tur på promenaden for å gjøre oss litt kjent. Jammen fant vi ikke en strandbar som sendte EM-kamp også!
Tidlig neste morgen listet jeg og Ole Johnny oss ut fra rommet for en aldri så liten joggetur langs promenaden. Ole Johnny benyttet seg av tilbudet om å låne sykkel og det ble 8 fine, fredelige km – så himla digg!
Rundet av morgenen med digg frokost med nydelig utsikt og det beste utvalget av glutenfri alternativer Pernille har fått på hotell – ever!
Denne dagen hadde vi satt av for å bare nyte og slappe av. Føle på det å ha ferie rett og slett! En herlig lang dag på solsengene med øl og fries til lunsj – DET er sommer!
Og dette stedet… Vi dro ned snittalderen betraktelig og var nesten de eneste utlendingene! De fleste som bodde på hotellet var godt voksne og det var tydelig at mange var stamgjester. Så himla chill!
Når man reiser fra 12 grader til 30 grader og sol trenger kroppen litt tid på å omstille seg – spesielt Pernille. Så etter mange timer på stranden var det godt med en dusj og å nyte litt balkongliv mens Pernille hadde en timeout med ipad og vannmelon på sengen.
På kvelden ruslet vi til Saalino Beach Bar, hvor jeg på forhånd hadde funnet ut at de hadde glutenfrie burgere og sendte EM kampene. Innafor, til tross for elendig service etter at vi var ferdig å spise..
Når badevakten også er bartender
Vi var ikke ferdig med å chille, så dag to ble også brukt på strandliv. Mens man vanligvis er vant til at feriesteder har barer eller boder man kan kjøpe drikke og snacks – var det ikke tilfelle her. Dagen før hadde vi gått inn på hotellet for dette, men ved en tilfeldighet lærte vi oss at det var via badevakten(!) bestillingene gikk.
Badevaktens hovedoppgave her var å hjelpe gamle damer opp fra stranden og tilbake til solsengene, men i tillegg til dette tok han altså imot bestillinger av drikke og småretter som han ringte opp til hotellet for å bestille. Du oppga romnummeret ved bestilling slik at servitørene visste hvilken solseng de skulle servere det til. Et ganske greit opplegg, men stakkars badevakten ble helt satt ut da jeg og en person til ønsket å bestille samtidig – DET ble for mye på en gang – haha! Lykke til om denne stranden fylles med skandinavere, da får han kjørt seg!
Vi rundet av ettermiddagen med bobler på balkongen før vi gjorde oss klare til å rusle opp mot gamlebyen – SOM jeg hadde gledet meg til dette!
Gamlebyen i Bordighera
Bare noen minutters gange oppover bakkene fra hotellet kommer du til den nydelige gamlebyen. Som mange av dere vet elsker jeg ting med historie og finner uendelig med inspirasjon når vi besøker slike steder!
Veldig lite turisme, nydelig arkitektur og massevis av koselige restauranter. Kan ikke be om mer! Nå er jo vi selvfølgelig turister selv altså og det er ikke slik at vi tror vi er «bedre» turister enn andre.. Men det er digg å kunne oppleve slike steder mens det enda er såpass uberørt.
Etter å ha gått på inspirasjonsrunde gjennom de fine gatene snublet vi over en superkoselig restaurant med plassbygde bord og benker nedover trappene. Spise middag i en trapp hørtes ut som en herlig idé, så slik ble det!
Menyen var kun på italiensk, men noen ord forstår man jo. Menyen var merket med hva som inneholdt gluten og så lenge vi fant biff og fries på menyen var Pernille fornøyd. Jeg spurte servitøren om ene retten og det hun forklarte som tomatsuppe med krutonger med litt sjømat var så absolutt noe helt annet – til det bedre!
Nydelig mat, nydelig vin og magisk stemning – noter deg Osteria Dei Berlegge, den får 10/10!
Med livet som innsats
Neste morgen var det klart for 8 nye km! Skal man nyte livet så mye som vi gjør må man jobbe for godene også… Premie ble det etter frokost med en ny runde til super’n for påfyll av leskende og snacks.
Alltid så digg å snoke rundt på supermarkeder når man er på tur. Misunner dem alle de digge ferskvarene og den billige vinen (vi er Nordmenn, sånn er det).
Etter frokost var vi klare for det som Pernille hadde gledet seg veldig til: sykkeltur på El-sykler!
Jeg har ikke syklet siden jeg var fjortis, så dette må jeg innrømme at jeg var veldig spent på… I hvert fall siden det var snakk om El-sykler! Det er jo heldigvis sant som man sier – har du en gang lært å sykle, så har du det i deg!
Vi satte oss på syklene og suste avgårde.
Første del av turen var der ikke sykkelfelt, så det ble sykling langs de svingete bilveiene – litt med livet som innsats, i hvert fall siden vi av en eller annen grunn ikke hadde hjelm.. Det var heldigvis ikke lengre enn ca 3 km med vei før vi kom til neste tettsted hvor sykkelfeltene begynte på igjen – og de leker ikke sykkelfelt!
Vi endte opp i nabobyen, San Remo (som var laaaaangt ifra så fin som Bordighera!) hvor vi syklet litt rundt før vi snudde og stoppet på en Beach Club i utkanten av byen. Litt leskende og lett lunsj før vi suste tilbake til Bordighera.
Like før vi var tilbake ved hotellet stoppet vi på en liten tradisjonsrik kiosk som er kjent for vannmelonen de serverer (Fratelli Mambrin dal 1966). Her serverer de melon, is og drikke – enkelt og greit! Den trivelige fyren i kiosken mente at vi absolutt måtte gå for det lokale ølet istedenfor «import-greiene» og vi angret ikke! Dette var et av stedene jeg hadde funnet på forhånd og hit måtte vi jo selvfølgelig siden vannmelon er det beste Pernille vet!
En skikkelig fin tur – anbefales!
Denne kvelden skulle vi tilbake opp til gamlebyen, men jammen rakk vi ikke litt strandliv først.
Lavt blodsukker i gamlebyen
Vi er bare mennesker vi også, så når man etter bading og sol glemmer å spise litt sier det seg selv at man leker med ilden..
Vi gikk oppover mot gamlebyen og stemningen startet ganske bra. Vi tok litt bilder her og der mens vi samtidig så etter restauranter som så innafor ut. Det er mye sjømat her og har man en fjortis med cøliaki som også er kresen (det er forsåvidt mannen også), da må man lete litt av og til.
Like før gjengen min eksploderte fikk jeg sneket inn enda et bilde og fant like etter en restaurant med mat alle var happy med! Det var nære på altså – haha!
Dette var siste kveld i nydelige Bordighera. Vi ville virkelig ikke dra! Takk for denne gang, hit skal vi absolutt tilbake!
Neste morgen stod vi opp, sjekket ut og satte kursen tilbake til Nice.
Nice – The Deck Hotel
Vi tok toget fra Bordighera (1 stopp) til Ventimiglia og byttet der tog tilbake til Nice som da tok en times tid. Ole Johnny var også på returen som en liten unge der han speidet ut vinduet når vi suste forbi de feteste båtene og fikk et lite glimt av Monaco. Tog er fint!
Fremme i Nice gikk vi ca 12 minutter fra stasjonen sørover mot stranden. Jeg hadde booket et ganske kult hotell, midt i smørøyet – 150m fra promenaden i Nice og bare en rusletur unna gamlebyen (såklart). Skal du bo nede ved promenaden må du legge på minst et siffer til på prislappen.
Rommet vårt var ikke klart, så vi fikk sette igjen bagasjen før vi sjekket ut promenaden og spiste brunsj på en trivelig sportspub like ved hotellet. Siden vi bodde så sentralt var det flust av restauranter like utenfor hotellet, det liker jeg! Vi booket bord til kvelden etter – da var det jo tross alt EM finale!
Tilbake på hotellet var rommet vårt enda ikke klart (det går som vi vet ikke så veldig fort i svingene i Frankrike), men vi fikk henge i loungen så lenge. Hotellet har gratis vann, kaffe og snacks i loungen 24/7, så vi hadde alt vi trengte vi!
Vi sjekket inn på rommet (nå var vi i Frankrike ja – hvor rommene er små, som du kanskje vet). Helt ok standard ellers også for å være så sentralt og helt lydtette vinduer – bonus. Rommet hadde utsikt mot gaten slik vi faktisk så ned mot stranden – havutsikt er havutsikt! Hotellet tilbyr også gratis utlån av håndklær og strandleker/matter.
Noe annet som var megadigg var at det på andre siden av gaten var et veldig bra supermarked. Vi hadde ikke booket med frokost her i Nice – nettopp fordi vi i storbyer ofte liker å kunne gå på supern og kjøpe det vi vil ha – når vi vil.
To ting som ikke var så bra, slik du kan være obs om du skal besøke dette hotellet: Vi fikk rom i hovedetasjen, noe man bør unngå da de bråker noe voldsomt utenfor når de rigger til hotellfrokosten ute i loungen. På badet vårt var sluken tett (dette fikset de heldigvis), men det kom slag med kloakklukt ut av dusjen. Vi sa ifra om dette to ganger, men med fullt hotell kunne vi ikke bytte rom. Dette fikk vi heldigvis kompensasjon for. Utover dette er det absolutt et helt innafor hotell som jeg gjerne gir en sjanse til!
På «toppen» av Nice
Etter innsjekk shoppa vi med oss litt forfriskninger og tok oss en time-out på rommet. Ole Johnny rakk på den tiden å finne ut hva han hadde lyst å se og fortalte forsiktig at vi kanskje skulle ta oss en tur til Colline du Château? En historisk park en liten spasertur unna. Han var smart og ikke nevnte til Pernille at denne parken ligger på en liten høyde.
Litt rabalder på vei østover på promenaden da Pernille innså at vi skulle på «fjelltur»! Denne turen kan sammenlignes med trappene opp til Fjellstua i Ålesund, bare litt kortere. I ettermiddagssol og 30 grader tuslet vi oss oppover – gikk helt fint (bare noen bittesmå utbrudd på oss her og der).
På toppen ventet områder med mye historie og nydelig utsikt både over promenaden mot vest og østover mot havnen. På returen gikk vi en annen vei for å ende opp i gamlebyen – hurra!
Gamlebyen og Glutenfri glede
Sikk-sakk nedover trapper og trange gater – plutselig var vi nede i gamlebyen. Vi så oss litt rundt før vi endte opp på et lite torg omringet av små nisjebutikker, kafeer og store trær. Det var tid for en pause og litt «people-watching» i denne koselige delen av Nice.
Store forskjeller på både stemning og antall mennesker i forhold til sentrale Nice, så veldig digg å henge i gamlebyen!
Etter en god pause og noe digg i glassene bestemte vi oss for å rusle videre, denne gangen til havna, på andre siden av «fjellet». Her hadde jeg nemlig funnet den første glutenfri restauranten i Nice! Istedenfor å gå over haugen igjen gikk vi langs en vei nord for parken hvor vi blant annet gikk forbi en trivelig DJ i sin beste alder! Gøy.
GiGi Tavola heter herligheten og det som er så kult med denne restauranten er at de ikke bare har glutenfri pizza, de har glutenfri pasta også! Det er nemlig sjelden vare på restauranter.
Vi hadde ikke booket bord og det var fullt ved uteserveringen, men hyggelige servitører tilbydde oss å vente inne i loungen til det ble ledig ute. 10 minutter etterpå hadde vi fått plass! Det må være så stas for Pernille å kunne velge mellom alt på menyen og det er nok til å gi mamsen en tåre i øyekroken skal jeg si deg!
Et par trivelige timer senere etter god mat og nydelig vin gikk vi tilbake til hotellet. For å få sett mest mulig når vi først var her gikk vi nå langs havnen og via piren på vei tilbake – en finfin halvtimes spasertur i deilig sommervarme. Høy partyfaktor langs promenaden var også gøy å få med seg før man fornøyd tok kveld.
Bastille day
Neste morgen var det på tide å finne frem joggeskoa igjen. Man kan jo ikke være i Nice uten å ha jogget langs promenaden – tidenes klisjé! Ole Johnny er finfint støtteapparat og selv om han ikke jogger blir han med ut og spaserer, noe jeg satt stor pris på da jeg møtte han på returen – spesielt mtp. at det var over 30 grader og han hadde vannflaske i hånda!
Før vi gikk til hotellet fikk vi med oss paraden for anledningen – det var nemlig Bastille day – Frankrikes nasjonaldag. Stas det! På tampen av paraden kom «spesialenheten» med panservogn-biler som Ole mente han måtte ha. Tross alt perfekt hyttebil!
Tilbake på hotellet vekte vi ungdommen, fikk i oss frokost og testet ut badetemperaturen i havet. Pernille hadde bestilt shoppingdag, så det ble bare en svipp til stranda denne dagen.
Det var tid for shopping!
Som du sikkert vet er ikke shopping og lavt blodsukker en god kombo, så for en gangs skyld var vi føre var og spise tidlig middag på en av restaurantene i gågaten på vei til shoppingområdet.
Shoppinggaten her er lik som i de fleste storbyer i Europa, med kjedene som gleder ungdommen. Det skal vi ha når vi er på tur – vi gjør litt av det som alle vil. Ole vil på «fjelltopp» – vi går på fjelltopp, Pernille vil shoppe på X antall butikken – vi går innom X antall butikker, jeg ville på Zara Home – vi var på Zara Home (Ole Johnny fant seg en krakk og vi jentene siklet etter digg interiør vi hadde lyst å ta med hjem). Alle er happy!
Etter shoppingen fulgte vi Pernille tilbake til hotellet. Hun hadde fått nok av oss for en stund, så mens hun fikk alenetid satte vi oss på en restaurant i gaten like ved hotellet som skulle vise seg å være et LHBTQ+ sted. Skikkelig trivelig! Ole Johnny er en ekstremt populær mann slike steder, men denne gangen fikk vi sitte i fred.
Etterpå møtte Pernille oss for å se finalen og det var lurt å booke bord, for her ble det fullt til kampen startet! Jeg er ikke opptatt av fotball egentlig, men elsker stemningen disse mesterskapene gir! Selvfølgelig synd det ikke var Frankrike som spilte i finalen, men det skulle ikke stå på stemning!
Strandliv og alenetid
Denne dagen startet vi sent. Pernille hadde bestilt sen vekking og jeg forstår ikke hvordan det går an å sove så godt selv om vi står opp, går på butikken, rigger litt frokost og tar en mimosa med vinduet på vidt gap. Ungdommer ass!
Etter hvert når hun ble klar plukket vi med oss noen strandmatter fra lånekurvene på hotellet og hentet håndklær i resepsjonen før vi tuslet de knappe to hundre meterne ned til stranden. I Nice er det stener og ikke sand – noe jeg setter stor pris på!
Langs hele promenaden er det massevis av beach klubber med egne restauranter, barer og solsenger med parasoller – her var det køer for å komme inn fra tidlig på dag. Innimellom disse er det felles strender som er åpne for alle. Vi pakket med oss en veske med litt snacks og drikke og var mer enn happy med å benytte oss av fellesområdene for et par timer på stranden.
På vei tilbake til hotellet kjøpte vi med oss take away til lunsj – et must!
Dette var nest siste kveld av ferien og nå var Pernille såpass lei av oss at hun ville ha ettermiddagen for seg selv. Det respekterer vi selvsagt, så vi gikk over gaten på supermarkedet og handlet inn det hun ville ha, før vi ble sendt på dør.
Turen gikk tilbake til gamlebyen – denne gang for å gå enda mer i dybden og finne søte, små perler – borte fra alle de travle turistgatene.
Ofte er det bare en gate som skiller kaos fra roligere gater. Som de to første bildene under her, første gate preges av badeleker, praktiske tursekker og stygg merch – mens i neste gate er det nesten ikke en sjel og fine små restauranter gjennom hele gaten. Her spise mange av de lokale – senere på kveldene.
Det er enkelt å følge strømmen og gå dit «alle» går, men tar du sjansen og går inn de tomme gatene er det stor sjanse for at du finner mye inspirasjon og fine restauranter og butikker!
Etter å ha trålet gatene en stund satte vi oss ned i enden av en av gatene, helt perfekt for å se på folk og livene som går forbi.
Vi bestemte oss for å runde av kvelden ved å teste uteplassene helt øst på promenaden. Disse stedene gikk vi forbi første kvelden og det så veldig trivelig ut å kunne sitte i andre etasje, nyte en drink og se på utsikten og livet generelt.
Her var det full fest da vi gikk forbi første kvelden, men nå var det såpass tidlig enda at det var ingen problem å finne plass og få nyte øyeblikket uten at det tok helt av. Vi fikk Pernille til å komme og møte oss her, for dette var helt innafor å få med seg!
Et par glass bobler her ble det før vi tok kveld – denne gang med takeaway på Mc´Donalds til middag!
Siste dag i Nice
Morgentur, brunch på en fortauskafé og glutenfritt bakeri (Bio Brod – 5 minutter unna hotellet), isbar og vindusshopping i meglerkontor startet vi vår siste hele dag i Nice med.
Senere gikk vi til en av de litt travle torgene «bare for å ha gjort det» og her fikk vi ekte, fransk service på en av restaurantene. Vi bestilte en flaske rosé som vi ikke fikk glass til. Etter å ha spurt 3 ganger måtte jeg til slutt gå inn og peke på vinglassene. Da kom de til slutt ut med noe som så ut som kjøkkenglass med stett, noe helt annet enn de jeg pekte på – haha. Flaks for dem at interiøret her hadde skitfin fransk, gammel kjøpmannsstil – da ble turen inn for å hente glass verdt det likevel (og rosé er digg).
Middag siste kveld ble heldigvis det motsatte av det vi fikk tidligere på dagen. Vi var litt slitne og lei alt «maset» i denne byen, så mens Pernille gjorde seg klar på rommet gjorde vi det enkelt med aperitiff på en bar i «gata vår» før vi gikk et par meter over til naborestauranten, Soho.
Det oste Art Deco stil lang vei på utsiden og stilen holdt de helt ned til menyen også. Jeg glemte å ta bilder inne, men det var 100% gjennomført!
Her fikk vi nydelig service og enda bedre mat. Vi ble sittende noen timer her og bare nyte. Det er noe med disse siste kveldene, viktig å bruke de godt – hverdagen kommer fort nok!
Takk for oss Nice
Vel vel Nice, da har vi fått oppleve deg også! Et sted man bør oppleve – absolutt, men ikke et sted jeg tror vi reiser tilbake til. En veldig travel by, men kanskje var vi bare for godt vant etter dagene i Bordighera?
Uansett – vi brukte siste dagen godt og fikk lagre koffertene på hotellet siden flyet vårt ikke gikk før på ettermiddagen. En siste spasertur i byen med brunsj og god stemning ble det. Pernille var i tidenes humør siden det var hjemreisedag, så det var jo bonus! Vi rundet av Nice med leskende før vi hentet bagasjen og gikk 200m til nærmeste trikkestasjon. Trikken går direkte inn til flyplassen, så dette er absolutt enkleste måten og komme seg til og fra om du skal til Nice.
En fornøyd gjeng satte seg på flyet hjem – med gode minner og massevis av inspirasjon i bagasjen!
Håper du fant litt digg inspirasjon til din neste reise og takk for at du tok deg tid til å lese.
Takk til verdens fineste Pernille for turen – denne glemmer vi aldri!
Kjerstin Lindgård
Takk for inspirerende reisebrev og flotte bilder.