Fredag måtte vi brått ta farvel med vår kjære Sátskí.
Etter å ha slitt med stress og angst bikket det plutselig over for henne og aggresjon tok over.
Hun vil bli husket og savnet som den gode hunden hun var før hun ble syk.
Hvil i fred kjære Sátskí – vi er bare så himla glad i deg.
Å miste en hund er bare så ufattelig vondt. Dagen og kvelden gikk derfor med til gråt og trøst.
Fredags kveld kom vi opp til hytta, som føltes så utrolig tom uten henne, så tingene hennes måtte ut med en gang.
Her er det ulike måter å reagere på, men for oss var det alt for vondt å ha de i hytta.
Nå har vi bare de gode minnene og bildet av henne igjen 
Heldigvis var Martine, Tore og mamsen på hytta til mams og paps. De disket opp med middag og enda mer trøst.
Resten av helgen gikk med til hytteliv på sitt beste sammen med fineste folka.
På vei ned fra skibakken og til hytta (bildet hvor du kan se hyttetaket), 
prøvde jeg å trøste meg med at Sátskí sikkert var takknemlig for at hun slapp å vasse i den dype snøen.
Tusen takk fine familien vår, for at dere gjorde det litt lettere å komme seg gjennom de første dagene uten Sátskí