Taxien er tilbake i Montmartre.
Vi stiger ut og treffer på det fantastiske følget vårt
som koser seg på det som ble stamplassen vår denne helgen siden den lå «vegg-i-vegg» med hotellet vårt.
Føttene verker så inni hampen. Kanskje ikke så rart etter å ha tråkket i høye (og himla fine) hæler i 6-7 timer.
Opp på rommet en kjapp tur for å bytte sko.
Telefonen til Lillesøster-Martine ringer. Det er 10 minutter til aperitiffen skal serveres.
TM-Synnøve kan informere om at til tross for å ha fått streng beskjed sikkert 15 ganger – så har ikke restauranten
(som vi må huske på er en herlig, brun bar som er så langt ifra glamorøs som det går an), ikke har byttet ut røde duker til hvite….
Som sikkert ingen i hele verden trodde – så har jeg ikke gjort noen ting for borddekkingen sin del(!!).
Det eneste kravet jeg hadde var hvite duker istedenfor de røde som de egentlig bruker – og at det ble lagt ut meny og takke-eiffeltårn
(begge deler ordnet jeg på forhånd) til alle gjestene.
Synnøve har satt i sving hele staben i baren. Bytt ut dukene NÅ!
Hun har nemlig forsikret dem om at de får i hus ei forbanna brud om de ikke gjør det.
Vi og resten av brudefølget kommer til lokalet.
TAKK Synnøve.
Jeg og Ole sitter på bord sammen med forloverne, ved de åpne vinduene. Vi spiser og drikker nydelig mat og vin.
Det skåles, klirres i glassene og kysses (jeg gjorde et tappert forsøk på å komme meg opp på en stol…sorry – kjolen sitter for godt!).
Stemningen er så fin! Herlighet som vi koser oss!
Det holdes taler. Papsen har som vanlig mye trivelig på hjertet,
og Ole Johnny holder en morsom (det kommer opp til flere «facepalms» med knising fra meg) og rørende tale.
Tusen takk for alle de fine talene!
Frem til nå har det vært et og et annet rørt øye, men så skjer det…
Jentene våre reiser seg.
(Jeg kjenner at hjertet hamrer nå når jeg skriver dette, og det felles en tåre eller to)
Fredrikke tar frem et laminert ark. Hun leser de fineste, ærligste og selvskrevne ordene som finnes.
Det kommer et hulk ifra meg – og det er ikke så mange tørre øyne i rommet lengre.
Fredrikke klarer akkurat å gjennomføre talen sin før hun bryter ut i gråt – papsen trøster og Fredrikke får applaus.
Pernille reiser seg.
Talen er selvskreven. Også denne har de herligste ordene du kan tenke deg å få fra 9-åringen din. Helt ærlige og vakre.
Pernille klarer å lese de to første ordene før hun bryter ut i gråt. Sårbare, ærlige og nydelige tårer.
Nå er det «ugly-crying» rundt de aller fleste bordene – inkludert meg selv og Ole.
Vi holder hver vår jente og trøster (samtidig som vi tørker våre egne tårer), mens Martine leser opp talen.
Takk Heidi for at du fanget disse (og alle de andre) øyeblikkene!
Tårene er tørket, desserten er slukt og festen starter på ordentlig.
Brudevalsen blir tatt på sparket til Ole Johnnys favorittsang, Jack Savoretti – Written in scars. SVIM av så gøy!
Vi skåler, ler og danser utover kvelden (på et tidspunkt var vi 4 generasjoner på dansegulvet – så himla stas!).
Vi finner dessuten ut at Pernille har tidenes rytmesans – og frem til hun og Fredrikke (litt imot sin vilje – de har det jo så gøy!)
må rusle tilbake til hotellet sammen med farmor og farfar, er hun kveldens discodronning.
Bryllupsbuketten skal kastes. Vi går ut på gaten, og til gitarmusikk og jubel flyr den gjennom luften og inn i Lillesøster-Martines hender!
Tipper at ingen turte å prøve å ta den fra henne engang… Knis.
Klokken slår 01:00 og brått har tiden vår rent ut.
Vi er jo langt ifra klare til å gå hjem nå!
Det resulterer i at vi, nesten hele følget, får smisket oss til å åpne et av utestedene i Montmartre igjen
(de har egentlig ikke lov til å holde åpent til lengre enn 1).
Vi tar opp hele utsiden av kafeen, og mens eierne krangler med nabo-kafeen
(fulle Nordmenn legger igjen urettferdig mye penger midt på natta vet dere), storkoser vi oss.
Månen skinner og gatene er stille (utenom oss da).
Jeg og Ole kommer til et tidspunkt der vi finner ut at det er på tide å rusle.
Jeg får på et eller annet vis samlet opp kjolen, tar hånden til mannen min og sammen går vi lykkelige, takknemlige og litt fulle, tilbake til hotellet.
Sammen lever vi lykkelig i resten av våre dager. Det må vi bare – vi to.
TUSEN TAKK
… til alle gjestene våre som valgte å dele denne helga og dagen sammen med oss. Vi er evig takknemlig og glemmer det aldri!
… til alle dere fine folka som hjalp oss (Synnøve, bror, Fredrikke, Martine, Svein Tore og Stine).
… til alle dere som holdt så fine taler til oss.
… for alle flotte gaver.
… til svigers som passet jentene slik at vi fikk med oss hele bryllupsfesten vår.
… til Heidi – som har gjort tidenes jobb med å fange alle disse øyeblikkene slik at vi husker dem, og slik at jeg kan dele.
… og sist, men ikke minst, til Ole Johnny, mannen min. For at du har holdt ut med meg halve livet mitt og for at du elsker meg så mye at du vil kalle meg for kona di. Livet er en berg- og dalbane, og slettes ingen dans på roser, men jeg vet at det ordner seg – for til syvende og sist så har vi hverandre. Vi to.
Størst av alt er kjærligheten.
-Amalie
Photos: Heidi Fjørtoft Klokk
